Det er godt man er hjemme igjen og slipper å kjempe seg vei gjennom en uendelig svett og jævlig menneskemengde der stanken oser av svette og et lass med alt for mye slakt som ligger i de varme ikke forskriftsmessige kjøttdiskene på et marked i Bangkok, der en må holde hardt på veska fordi man er et yndet mål for lommetyver. Men vent! Kultursjokket er ikke totalt. Jeg befinner meg på Bjørungs bar i Oslo. Same same, not very different, for å bruke et populært thaiuttrykk.
Jeg har landet i Norge og skal (drikkes) inn i norske vaner igjen. Tidligere på kvelden har mine søte venninner invitert på et velkommen-hjem-vårvorspiel på en balkong et sted i Oslo og jeg har mottatt komplimenter for solbrun hud, fortalt noen usensurerte historier fra min store reise rundt jorden og stolt vist frem de kule grønne fjærøredobbene jeg kjøpte i Costa Rica. Min såkalte venninne har nesten nappet dem rett ut av øret mitt, fordi hun trodde litt ruccula fra kyllingsalaten hadde havnet i håret mitt. Dust ass.
Så fort kan man glemme medaljens bakside. Og det er jo bra. Etter to uker på norsk jord minnes jeg tiden på loffen som en sammenhengende dans på roser; bare fryd og gammen og ingen bekymringer. Varmt vær som ble hyllet hver dag. Aldri monsunregn i Thailand eller hete som tok pusten fra en i Costa Rica og gjorde at den dagen klarte man ikke å gjøre annet enn å gjemme seg i skyggen under en vifte og drikke mange kalde øl. Det var ikke maur i senga i Malaysia eller kaldt saltvann i dusjen på Phi Phi som luktet bæsj.
Men så hadde jeg heldigvis også glemt noen av de kjipe greiene i Norge; Kjøttmarkedene i oslobyen en lørdag kveld, den kalde luften som bytter ut gyllen hud med tørr blek det-er-her-du-hører-hjemme-hud. Alle gradene under tjue og NSB som mister ledninger like ofte som mine jevnaldrende gutter mister hår på hodet. Jeg hadde glemt at vesketyver også finnes her. Og jeg hadde glemt at i Norge håndheves faktisk trafikkreglene. Etter to uker hjemme kan jeg gratuleres med: En seriøst urettferdig fartsbot forært meg på Nesbyen av en politimann som ville småprate om skiføret i Hemsedal – fuck det liksom. Og en ny og alt for dyr mobiltelefon fordi en smidig utspekulert hånd fant veien sin ned i vesken min og forsynte seg mens jeg skålte med mine venninner på bar mens jeg kjempet vekk sultne ukritiske kjøttetere fra biffen min. Borte bra men hjemme fest.
Jeg har varmt blitt ønsket velkommen hjem og fått vite at jeg ikke har gått glipp av noe som helst i vinter. Men jeg føler meg litt lost. Og jeg har gått glipp av masse viktige saker jo: Jeg er helt uttafor slaget dere sammen har utkjempet mot horder av snø, og kan liksom ikke nyte våren på samme måte. Jeg bare fryser jeg – men det er visst ikke synd på meg. Og jeg var pinlig uopplyst om at horene er borte fra Karl Johan og Massala Kafé ved Posthallen fordi prostitusjon plutselig er ulovlig og har sneket seg inn i lugarer på danskebåten i stedet for. Jeg har ikke fått med meg at Anne Kat har blitt tynn og skal skilles, og tar frustrasjonen sin utover uskyldige barn i Drammen. Jeg vet ikke om jeg skal heie på Therese eller Lene på Paradise Hotel, eller om Petter en en fin grepa fyr eller en flau streber som må slutte å stripe håret sitt med hjemme-kit. Jeg har ikke forelsket meg i den norske GP-låta om eventyret heller. Og lite visste jeg om at Vinnie fra Paperboys hadde skaffa seg masse ny godvilje fordi han har ledet et kor på tv i beste sendetid. Men jeg liker den Lonesome Traveler-sangen og har forøvig alltid likt Vinnie. Jeg er også sjokkert over at Morten Harket har fått måne siden sist. Og jeg banner på at både kollektivbilletten og fetaosten har blitt dyrere over vinteren.
Jeg hadde også glemt hvor flaut akseptert det faktisk er å være hverdagsrasist i Norge. Da min venn på Trinidad sa han ønsket å backpacke alene i Europa, som jeg har gjort gjennom Karibien, og spurte meg om jeg trodde han ville få utfordringer i Norge fordi han er en svart gutt hadde jeg så lyst til å svare kontant: Ikke noe problem. Men jeg tror dessverre det ville vært usant. For han kan lett forveksles med en somalier – og de skammer vi oss jo ikke for å slenge dritt om. Men som litt forsentkommer i debatten som har rast etter at hun homofobe dama fikk pris for å mene noe og si det hun mener høyt, så har jeg tenkt at det er jo et sykt bra skritt i riktig retning da… at det hun mener om den saken faktisk er politisk ukorrekt i Norge i dag. Hun møtes med hån, latter, mobbing og er en utømmelig kilde for komikerene våre. Fankern heller, kanskje Fritt Ord-folka har hatt en dritbra stategi og ofret en dame med sterke meninger som forhåpentligvis tåler denslags. I Karibien turte ikke min bifile katolske venninne å fortelle noen (lokale) om sin dragning mot damer og den eneste åpenbart homofile gutten på Barbados kjempet en blodig steintøff kamp bare for å være seg selv. Det er ikke noe å skryte av, men i det minste i Norge hviskes det kanskje “han der må være homo, se så femi han er a”, mens vi glor, nikker og fniser og finner en slags glede i å ha skjønt det – mens på Barbados risikerte man faktisk bank hvis man var litt ledig i håndleddet. Det er ikke optimalt, men der leder i alle fall Norge.
Og da radionyhetene i dag hadde viet spalteplass til at GET hadde byttet NRK og CNNs frekvens på det analoge nettet til stor forferdelse for noen gamle damer som nå ikke kunne finne NRK tilbake og hadde CNN på kanal 1, der NRK alltid hadde vært, lo jeg litt og tenkte at vi er faen ikke gode. Norge ekke helt på stell liksom. Selvom (eller fordi) vi er dritrike. Og så er vi litt morsomme da. Freddan. Jeg er godt tilbake og jeg trenger ikke å late som jeg ikke nyter det litt, når jeg oppskriftmessig overlegen ber en gutt om å snakke til hånda – bare fordi han vil danse og kanskje klå litt hvis jeg lar ham. Tanker om at jeg synes vi er alt for kjøpeglade og trenger ting for å føle lykke og status er i ferd med byttes ut med et brennhett mastercard på Sandvika Storsenter. Men på hotmailen ligger en e-post fra en immigrasjonsmyndighet et sted i Karibien som forteller meg hvordan jeg skal gå frem for å bo og jobbe der.
